Momodou var den fattige gutten som skulle dø av en stor medfødt hjertefeil, Fallot tetrade. Ingen i Afrika kunne hjelpe han. En dag nådde historien hjertet mitt og jeg bestemte meg for å redde gutten på syv år og trette magre kilo. Her hjemme koblet jeg meg på gode hjelpere, skapte engasjement ved å fortelle historien i nabolaget, i media, samlet inn penger og sammen med hjertekirurg Mons Lie kjempet vi mot et tøft byråkrati. Etter ni måneder kunne endelig et team med anestesilege, sykepleier og tolk, for Momodou snakket bare stammespråket wolof, hente gutten til operasjon på Rikshospitalet. Foreldrene fikk ikke visum til å bli med sønnen, så jeg skrev under papir på at jeg hadde ansvaret for å gravlegge gutten i Norge om han ikke overlevde flyturen, overlevde operasjonen.
Et stort hjerteteam stilte opp frivillig en lørdag for å utføra operasjonen, som tok fire og en halv time. Jeg var «hans foresatt» på sykehuset. Han gråt, sa ingen ting, smilte aldri, men vi drakk kaffe sammen, han med masse sukker oppi. Da vi endelig kom hjem til oss på Snarøya, stråle han opp. Han fikk en «ny bror» i sønnen vår Jakob, som er to år eldre. Tenk for han å oppleve et norsk hjem med leker, mat og dusj! Jeg glemmer ikke den dagen vi kom ut fra sykehuset og gikk innom Meny butikken. Det var en enorm kontrast for Momodou, som var vant til butikken til faren, som er som en enkel kiosk. Der inne er det noen hyller med matolje, fyrstikker, bagetter, vaskepulver og de velkjente røde boksene med Coca cola. Momodou kikket rundt i butikken med store øyner. Plutselig så napper han meg i skjorteermet og peker glad. Hva tror du han ville ha? Jakob fant seg en is, det var en varm og fin sommerdag. Momodou pekte på boksene med sardin i olje, det kjent han igjen fra butikken til faren. Han bar boksen selv, forsiktig hjem til kjøkkenet vårt , åpnet skuffen og fant en kniv og snørte hele sardinboksen på en brødskive. For en lykka for en syv år gammel nyoperert gutt som var her i landet helt alene! Sardiner var stas helt til han fikk smaken på Nugatti’en til Jakob.
Momodou bodde hos oss en måned og han fikk oppleve å leke med vennene til Jakob, han fikk leke med fotball, han fikk en smak på hvordan vi har det i den rike delen av verden. Alle i nabolaget var interessert i historien hans. Han viste med stolthet det store operasjonssåret sitt og barna på skolen fikk lære hva det betyr å engasjere seg og gjøre en forskjell for ett menneske. Momodou skapte håp.
Det er ti år siden Momodou fikk livet i gave. Fremdeles kaller han meg for Mom. Vi snakker sammen på Whatsapp, han går på skole og har lært engelsk. Familien er evig takknemlige for hjerteteamet som reddet sønnen og for den gambiske foreningen i Norge som er gode støttespillere.
I februar fikk Jakob treffe Momodou igjen i Gambia. Det var et fantastisk gjensyn og historien har på mange måter vært viktig i livet til Jakob også. Vi hadde med fotballutstyr og opplevelsen av å se guttene spille fotball sammen var rørende. Det er slike historie som skaper mening og forener mennesker.