Kategori: Uncategorized

Berit fra Mjøndalen skulle helst vært i Gambia: – Hvis det lar seg gjøre så reiser jeg snart

Berit Løvstad (67) fra Mjøndalen er leder for fadderorganisasjonen Heartlift, som formidler fadderskap til skolebarn i Gambia. Nå sitter hun hjemme i Mjøndalen og venter på at hun kan reise ned igjen.

Det hele startet med en ferietur til Gambia i 1981. Hun ble betatt av landet og menneskene, og kjente på et sterkt behov for å gjøre noe med de «elendige» forholdene på skolene og i hjemmene.
Hun reiste derfor tilbake, ikke som turist – men som bidragsyter for de fattige. Siden har hun reist til landet jevnt og trutt, to til tre ganger i året. All ferie fra jobben i Nav bruker hun på menneskene i Gambia.

– Det er blitt en livsstil, sier mjøndølingen til Eikerbladet.

Snur på hver krone

De siste årene har foreningen klart å bygge en ny skole, og i disse dager er de i ferd med å ferdigstille to nye klasserom. En viktig del av arbeidet er at «kronen blir brukt på begge sider». Det betyr at det alltid brukes lokal arbeidskraft.
– Vi kjemper for hver krone, og når vi får den – så brukes den på begge sider. Vi sender også elevenes foreldre på kurs for å lære seg dyrking av grønnsaker, lage såpe og mye annet. Her kommer vi også litt til kort med finansene. Skulle gjerne hjulpet og utdannet flere. Alt er basert på frivillighet, og det er ingen her i Norge som har lønn. Vi har nærmest ikke administrasjonskostnader, slik at alle midler som kommer inn går uavkortet til barna og prosjektene våre, sier Berit.
Opp gjennom årene har hun ikke tall på hvor mange lodd hun har solgt, eller hvor mange kilometer hun har kjørt for å ha stand på et arrangement, til inntekt for foreningen.

– Målet er at flest mulig skal lære å lese og skrive, og at de skal bli kreative. Barn i Gambia har ikke leker og lærer seg ikke å være kreative. Faktisk i dag, så la vi til rette for Kreativitetslab på førskolen vår gjennom Leap Learning. Ved at de blir kreative blir det lettere å kunne skaffe seg et levebrød etter endt skolegang. Vi skulle bare så gjerne hatt litt mer penger slik at vi kunne betale flere lærere for å legge til rette for undervisningen. Både barn og voksne i Gambia ville ha nytte av dette. Vi tror at utdanning er veien ut av fattigdommen. Det har vært tusenvis av elever gjennom våre prosjekt i løpet av disse årene, sier Berit.

– Gutten vi ga medisin

Det er mange hendelser og øyeblikk som har satt spor hos Berit.

– Jeg har fått mange venner i Gambia, og Ler mye når jeg er der nede. Savner å le litt nå, sier hun.

Det er spesielt e’n liten gutt hun aldri kommer til å glemme.
– Det kom ei lita jenta bærende på en svak og syk gutt på tre år. Han tok ikke til seg næring, og var så tynn at han var døden nær.
Berit oppsøkte moren til gutten, som fortalte at hun ikke hadde penger til medisin. Det var ikke store summen som skulle til for at livet til gutten ble reddet.

Venter på vaksine

Berit har ikke vært i Gambia siden mars 2020. Da gikk hun rett i karantene etter hjemkomst. Nå lengter hun tilbake til arbeidet.
– Det er nærmest ingen som har det de trenger i Gambia, og dette er blitt mye verre. Vi ser at mange familier flytter fra der de leier og tilbake til storfamilie fordi de ikke klarer kostnadene, sier Berit.
Skolene stengte i mars og åpnet ikke igjen før i slutten av oktober. Derfor har det vært ekstra krevende å gjennomføre undervisning.
– Det ble åpnet for at avgangsklasser kunne ta eksamen, men mange besto ikke. Det er mange som har droppet ut, eller begynt på arabisk skole, da de ikke har klart å holde følge etter så mange måneder uten skole. De har ikke de samme mulighetene med hjemmeskole som oss, forklarer hun.
Nå håper Berit at hun kan reise ned så fort som mulig.

– Jeg skulle vært nedover for lenge siden, men har ikke tatt sjansen uten vaksine. Har fått første vaksine nå, og får neste om to til tre uker. Hvis det lar seg gjøre så reiser jeg snart, sier Berit.

Engasjement er svært viktig for arbeidet vårt i Heartlift. Paal Alme var med til Gambia og han tok fantastiske bilder under oppholdet. Etter turen er Paal nå med i styret i foreningen og han sprer entusiasme om arbeidet vårt som ringer i vann. Stor var gleden da kjøpesenteret Fornebu S ville sponse trykking av et utvalg av bildene, samt låne oss et helt lokale til salgsutstillingen, med vernissasje 12.mars 2020. Merk datoen! Alt var klart, de nydelige bildene på metallplater dekorerte veggene, men i stedet for åpning vart landet stengt ned den dagen på grunn av korona pandemien.

• 

• 

• 

• 

Vi ønsker selvfølgelig en ny utstilling når tiden er moden for det. Bildene er til salgs, så i mellomtiden kan du bli eier av et av disse flotte motivene og samtidig være en bidragsyter for at barn i Gambia kan få gå på skole. Ta kontakt med oss!

Kjære støttespiller

Det er en rar tid vi er inne i, og har vært en stund. Restriksjonene om å oppsøke hverandre har vært strengere i Gambia enn hva vi er pålagt her hjemme, selv om smittespredning har vært langt lavere der. Skolene stengte i mars og åpnet ikke igjen før slutten av oktober/begynnelsen av november. Det var veldig vanskelig for de som måtte avlegge eksamen og ikke hadde hatt et skoletibud på mange måneder. I Gambia er det heller ikke mulighet for hjemmeundervisning. Nå ser det likevel ut til at de som ikke klarte seg til eksamen ikke trenger å gå om igjen, men de må i flere tilfeller fortsette på skole som ikke var førsteprioritet. Det er også mulig de har lempet litt på kravene i og med at situasjonen er som den er.

I juli tilskrev vi alle som hadde fadderbarn som skulle gå ut av 9. klasse, og opplyst om at vi ville sende dere et nytt barn, dersom dere hadde lyst og anledning til å fortsette støtten gjennom oss.

På grunn av den strenge smittevernstiltakene har ikke våre medarbeidere kunnet besøke elevene i hjemmet før fra 1. november. Vi har mottatt noen informasjoner på nye fadderbarn og disse er sent ut til fadderen. Arbeidet med informasjon er ikke førsteprioritet for våre medarbeidere nå, men utdeling av bøker, bildetaging og tilpasning av skoleuniformer for det nye skoleåret.

Håper berørte faddere har forståelse for dette og ser fordelen av at deres fremtidige fadderbarn får de nødvendig hjelpemidler og tilpassede klær, selv om dere ikke er blitt kjent med dem ennå.

ETTER 30 ÅR:   FREMDELES LIKE ENGASJERT I Å LØFTE BARN UT AV FATTIGDOM

Det hender at du treffer mennesker som ikke gjør så mye ut av seg, men som gjør mye i handling. Berit Løvstad er et slikt menneske. Og når vi snakker om å gjøre handlinger i et fattig land som Gambia, blir innsatsen ekstra stor. Det skal en god dose tålmodighet, optimisme, beslutsomhet, forståelse og aller viktigst «aldri gi opp for det du tror på»,  for å ha et slikt engasjement som sin livsoppgave.

Det startet med en pakkereise i 1981. Allerede etter først møte med landet, folket, alle sanseinntrykk, som den helt spesielle blandingslukta av bål, krydder, svette, nød, så bestemte Berit seg for å reise tilbake. Ikke som turist, men som bidragsyter for de fattige som trengte at hun gjorde en forskjell.  At hun engasjerte seg i landet der de store hjelpeorganisasjonene ikke er så involvert. Det var så mye som var elendig. Samme hva folk gjorde så opplevde hun at det kunne gjøres bedre. Eller snudd på hode, her var alt så annerledes enn hjemme, enorme kontraster og ved å gjøre en innsats føltes livet hjemme mer meningsfylt.  

Men det tok ni år før Berit reiste tilbake. Det var gjennom en artikkel i ukeblandet Allers at hun møtte en annen nordmann som engasjerte seg i å bygge skoler i Gambia, et møte hun føler var forutbestemt og som var starten på arbeidet som har vært og fremdeles er en svært viktig del av livet til Berit.

Anfinn Tuv, som mannen i Allers het, var imøtekommmende og glad for å få med Berit i styret i foreningen han hadde startet. «Venner av life», en forening som fremdeles er i drift.  Det startet med en ku og skolen «Little Bryn». Anfinn har gjort mye bra i det tredje fattigste landet i Afika. Han har brukt sine private midler og han lkte godt å være tett på folkene i landet. Det var en opplevelse for Berit å høre Anfinn, den hvite mannen,  sitte rundt bålet, fortelle eventyr til lydhøre store og små. Han hadde lært seg eventyr  på stammespråket Mandinka, til stor begeistring. Latteren  og livsgleden sitter løst hos folk der nydelige stunder blir skapt og fattigdommen  glemt i de øyeblikkene.

Berit har reist til Gambia jevn og trutt 2 til 3 ganger per år. All ferie fra jobben i Nav bruker hun på menneskene i Gambia. Alt med det som formål å sørge for skolegang for barna.  Hun har vært engasjert i flere foreninger, vært med å bygd opp flere skoler og hjulpet mange gjennom fadderordning.

De siste årene er det gjennom foreningen Heartlift hun har skapt ny skole. Her er det også kjøpt inn nettbrett for å betre kvaliteten på undervisningen. Foreningen har mange gode støttespillere her hjemme som er fadder for en eller flere barn eller som bidra økonomisk på andre måter. Opp gjennom årene har ikke Berit tall på hvor mange lodd hun har solgt, hvor mange kilometer hun har kjørt for å ha stand på et arrangement, til inntekt for foreningen.  Feriene i Gambia og fritiden i Norge går til arbeid for foreningen Heartlift.

En viktig del av arbeidet er at «kronen blir brukt på begge sider». Det betyr at det alltid brukes lokal arbeidskraft. I 2019 hadde foreningen kun en prosent i administasjonsutgifter. Alt er tuftet på engasjement.  Heartlift lønner ti personer i Gambia og gjennom årene har det gått flere tusen unger på skolen.  Det er alltid fantastisk å ha med faddere ned for å hilse på faddebarn. Det skapar jo også et eksta engasjemet og flere blir med ned igjen og noen går inn i styret.

I løpet av de tredve årene har det vært mange episoder.  Berit er et kjent ansikt og stadig blir hun stoppet med takk for at hun har hjulpet med skole og utdannelse. En var det en gutt på 15 år som kom trillende på en skranglende rusten sykkel.  Han stoppet opp og takket Berit for at hun hadde reddet livet hans. Hun erindret tilbake til ei lita som kom bærende på en svak og syk gutt på 3 år. Maten gikk rett gjennom, han var så tynn at det var døden nær.  Berit oppsøkte moren til gutten. Hun hadde ikke penger til medisin. Det var ikke store summen som skulle til for at livet til gutten med sykkelen, ble reddet. 

Det er ikke alltid så mye som skal til for en stor forskjell. Berit viser at det er mulig å gjøre en forskjell i verden uten store budsjett, men med pågangskraft og gode hjelpere.

TO NYE KLASSEROM

Det er skjedd mye på den nye skolen på disse 2 årene som er gått. Takket være gode støttespillere har vi fått lagt inn strøm, vi har boret etter rent vann, vi har satt opp 6 nye toaletter og er i disse dager i ferd med å ferdigstille 2 nye klasserom.

Vi har heller ikke i år tatt inn nye førskoleelever, da skolen fra tidligere var overfylt. 50 elever gikk over til barneskole og elevantallet i klasserommet har normalisert seg. Med de 2 nye klasserommene er tanken at vi flytter Leap Leraning over hit, slik at mange flere elever får muligheten til å lære etter egne ferdigheter og muligheten til å bruke skjermbrett.

Som vi har skrevet om tidligere – se www.leaplearning.no  Løsningen gjør at barna får lære i sitt tempo, på sitt nivå, og at de får føle mestring. Konseptet  fungerer også uten internettilgang, noe som er viktig for oss i Gambia. 

HEARTLIFT UTSTILLING

Engasjement er svært viktig for arbeidet vårt i Heartlift. Paal Alme var med til Gambia og han tok fantastiske bilder under oppholdet. Etter turen er Paal nå med i styret i foreningen og han sprer entusiasme om arbeidet vårt som ringer i vann. Stor var gleden da kjøpesenteret Fornebu S ville sponse trykking av et utvalg av bildene, samt låne oss et helt lokale til salgsutstillingen, med vernissasje 12.mars 2020. Merk datoen! Alt var klart, de nydelige bildene på metallplater dekorerte veggene, men i stedet for åpning vart landet stengt ned den dagen på grunn av korona pandemien.

Vi ønsker selvfølgelig en ny utstilling når tiden er moden for det. Bildene er til salgs, så i mellomtiden kan du bli eier av et av disse flotte motivene og samtidig være en bidragsyter for at barn i Gambia kan få gå på skole. Ta kontakt med oss!

Momodou var den fattige gutten som skulle dø av en stor medfødt hjertefeil, Fallot tetrade.  Ingen i Afrika kunne hjelpe han. En dag nådde historien hjertet mitt og jeg bestemte meg for å redde gutten på syv år og trette magre kilo. Her hjemme koblet jeg meg på gode hjelpere, skapte engasjement ved å fortelle historien i nabolaget, i media, samlet inn penger og sammen med hjertekirurg Mons Lie kjempet vi mot et tøft  byråkrati. Etter ni måneder kunne endelig et team med anestesilege, sykepleier og tolk, for Momodou snakket bare stammespråket wolof, hente gutten til operasjon på Rikshospitalet. Foreldrene fikk ikke visum til å bli med sønnen, så jeg skrev under papir på at jeg hadde ansvaret for å gravlegge gutten i Norge om han ikke overlevde flyturen, overlevde operasjonen. 

• 

• 

• 

Et stort hjerteteam stilte opp frivillig en lørdag for å utføra operasjonen, som tok fire og en halv time. Jeg var «hans foresatt» på sykehuset. Han gråt, sa ingen ting, smilte aldri, men vi drakk kaffe sammen, han med masse sukker oppi. Da vi endelig kom hjem  til oss på Snarøya, stråle han opp. Han fikk en «ny bror» i sønnen vår Jakob, som er to år eldre. Tenk for han å oppleve et norsk hjem med leker, mat og dusj!  Jeg glemmer ikke den dagen vi kom ut fra sykehuset og gikk innom Meny butikken. Det var en enorm kontrast for Momodou, som var vant til butikken til faren, som er som en enkel kiosk. Der inne er det noen hyller med matolje, fyrstikker, bagetter, vaskepulver og de velkjente røde boksene med Coca cola. Momodou kikket rundt i butikken med store øyner. Plutselig så napper han meg i skjorteermet og peker glad. Hva tror du han ville ha? Jakob fant seg en is, det var en varm og fin sommerdag. Momodou pekte på boksene med sardin i olje, det kjent han igjen fra butikken til faren. Han bar boksen selv, forsiktig hjem til kjøkkenet vårt , åpnet skuffen og fant en kniv og snørte hele sardinboksen på en brødskive. For en lykka for en syv år gammel nyoperert gutt som var her i landet helt alene! Sardiner var stas helt til han fikk smaken på Nugatti’en til Jakob.

Momodou bodde hos oss en måned og han fikk oppleve å leke med vennene til Jakob, han fikk leke med fotball, han fikk en smak på hvordan vi har det i den rike delen av verden. Alle i nabolaget var interessert i historien hans. Han viste med stolthet det store operasjonssåret sitt og barna på skolen fikk lære hva det betyr å engasjere seg og gjøre en forskjell for ett menneske. Momodou skapte håp.

Det er ti år siden Momodou fikk livet i gave. Fremdeles kaller han meg for Mom. Vi snakker sammen på Whatsapp, han går på skole og har lært engelsk. Familien er evig takknemlige for hjerteteamet som reddet sønnen og for den gambiske foreningen i Norge som er gode støttespillere. 

I februar fikk Jakob treffe Momodou igjen i Gambia. Det var et fantastisk gjensyn og historien har på mange måter vært viktig i livet til Jakob også. Vi hadde med fotballutstyr og opplevelsen av å se guttene spille fotball sammen var rørende.  Det er slike historie som skaper mening og forener mennesker.

Vann – den viktigste bestanddelen på jorden. Så nødvendig – og samtidig så problematisk å få tak i! At kloden er dekket 70 % av vann, skulle tilsi at det var en enkel sak å få orden på denne utfordringen. Allikevel er det kun få steder man har tilgang på friskt vann – som også kan drikkes.

Mesteparten av vannet på jorden er salt sjøvann – og det som er av ferskvann, finnes enten frosset i store isbreer, ligger dypt nede under bakken som grunnvann, eller renner i de store elvene. Disse elvene er nå så forurenset, at de ikke kan brukes som drikkevann – og knapt nok bades i. Og barn blir syke og dør, om de får i seg en slurk eller to fra mange av disse miljøbombene.

Derfor selges vann – såkalt kildevann, i plastflasker – som ofte koster langt mer enn annet man får på flaske. Men dette er for de som har penger til å kjøpe…….

Så langt, har skolen i Brufut hatt en brønn. Ikke særlig dyp, men gravet langt nok ned til at man fant vann for noen år siden. Vannet er kilde til vanning og vask – men kan absolutt ikke drikkes. Det er derfor til liten hjelp på skolen, der elevene tilbringer størstedelen av dagen i opp mot 30 grader varme. Uten vann – ingen effektiv undervisning – det skjønner vi godt!

Drømmen om det friske drikkevannet

Drømmen har lenge vært å få samlet nok penger til en brønn – boret ned til en dybde der man vet at grunnvannet befinner seg – rent og klart, etter å ha blitt filtrert gjennom metervis med sand og stein. Men det har vært en drøm – for det å søke etter vannkilder – for så å bore 100 meter ned i grunnen – og deretter montere pumpe nede i bunnen av borehullet – det er kostbart! Og når så vannet blir pumpet opp, skal det jo også fordeles til kraner og vasker, slik at man kan bruke det mest mulig optimalt.

• 

• 

En drøm går i oppfyllelse

Men nå er drømmen i ferd med å gå i oppfyllelse! Stor takk til Thor Morten Halvorsen i firmaet Norwegian Hospitality Group AS; – selskapet som driver flere hoteller, SPA-anlegg og et av Norges eldste dampskip på Telemarkskanalen.

For noen uker siden blir vi kontaktet, etter at vi har fortalt om vår drøm. Melding vi fikk et par dager derpå, var så kort og klar som det reneste kildevann:

– «Jeg tar regningen». – «Dette er et prosjekt jeg tror på» – og «dette er en flott måte å vise sosialt medansvar» for et selskap som lever av kontakt med andre mennesker.

Snakk om flott innstilling!

Vannprosjektet, som i lang tid har vært prosjektert, men aldri realisert på grunn av manglende finansiering, ble umiddelbart satt i gang.

Og i dag fikk vi VANN!

Rent klart drikkevann!

TAKK!

Det ble uavgjort i fotballkvaliken til EM 2020 – og avisene skriver;

– Norge presset på for seier etter å ha mistet nok en ledelse, men Sverige holdt unna og fester grepet om 2.-plassen i EM-kvaliken.

Nå gjenstår å se hva som skjer på Børstad når Munkenes Ballklubb går i duell med Flisa Idrettslag fra Solør kommende helg. For dette er spennende på flere måter:

– Vil laget med de sjokk-rosa draktene vinne over en sjokk-ert motstander, og i så fall med hvilke sifre?

Men kampen er også spennende på et annet plan, fordi Munkenes Ballklubb er en klubb ganske så forskjellig fra mange andre fotballklubber;

– Går vi fire år tilbake i tid, kunne vi lese følgende i flere dagsaviser, både lokalt og sentralt:

Representanter fra klubben har undertegnet en kontrakt uten sidestykke i norsk fotballs historie, uansett nivå; Den frivillige organisasjonen Heartlift vil pryde brystet på klubbens vakre fotballtrøyer. Klubben vil i tillegg gi organisasjonen omfattende, og ikke minst gratis, annonseplass på sin hjemmeside. Og sist, men ikke minst; MBK donerer 50 % av driftsoverskuddet til Heartlift! Snakk om flott innstilling!

Øyvind Melgavis, som var en av initiativtakerne til opplegget for fire år siden, sier at det hele startet med at klubben ville gjøre en forskjell – og så på Barcelona, som i mange sammenhenger ikke hadde reklame på draktene, men valgte logo for en veldedig organisasjon. Herfra var veien kort til å velge organisasjonen Heartlift, som opererer på 100% frivillig basis. Minimalt med «overheadkostnader» – målet er at alt som samles inn skal gå til de som trenger det. Og det er meget velkomne summer som er gitt til Heartlift, fra dette startet.

• 

• 

Berit Løvstad – ansvarlig for Heartlift sier følgende om denne generøse innstillingen: – «Vi er en forening med tette bånd til menneskene og prosjektene i Gambia, Vest Afrika. Vi formidler fadderskap til skolebarn. Det blir stadig viktigere at alle barn får mulighet til å gå på skole. Utdanning er en av de viktigste byggesteinene i et samfunn, og veien ut av fattigdommen.» Og fotball er en av de idrettene som det er mulig å organisere i landet – med en ball og sko, er man allerede i gang.

Så nå ønsker vi klubben lykke til på lørdag – måtte de rosa trøyene bringe bøttevis av mål på motsatt banehalvdel!

Vi lover å heie på dere – og følger opp med nye utspill etter kampen!

Ved navnedager, bryllup og begravelser møter mange opp. Da er det åpent for alle å komme. Det kan ankomme busser med folk. Dette har du ingen kontroll på. Det forventes at alle gjester skal ha noe å spise gjerne flere ganger under besøket. Gjestene skal helst ha med seg noe når de reiser hjem også, selv om de ikke har hatt med noen gave til barnet ved navnefester eller til bryllupet.

Barna blir gjerne oppkalt etter noen du kan forvente vil bidra litt til barnet ettersom det vokser opp. Klær, skoleutgifter eller at du rett og slett må adoptere det, fordi foreldrene selv ikke har økonomi til å fø dem. Det skjer at noen bytter navn (spesielt hvis du har hatt mulighet til å besøke Mekka), da må barnet som er oppkalt etter denne personen også bytte navn.

Ved ekteskap beholder kvinnene sitt etternavn. Barna får farens etternavn. I noen stammer er det tradisjon at morens eldste datter skal hete Fatou/Fatoumatta og farens eldste sønn skal hete Lamin. I de tilfeller hvor mannen har 4 hustruer blir det mange Fatou og samme etternavn. Dette er kanskje grunnen til at de har så mange klengenavn på hverandre i Gambia. Flere navn har også forskjellige stavemåter. Navnet Awa og Hawa er det samme. Det gjelder også for Haddy og Kaddy. Etternavnet Gassama kan like gjerne skrives Kassama. Alle våre barn har i tillegg til sitt navn også et eget nummer. Når de blir større lærer de seg dette nummeret selv.

Ved tvillingfødsler blir gjerne barna kalt Adama og Awa. Både jenter og gutter kan heter Adama, men det er bare jenter som kan hete Awa. Dersom det er to gutter blir de kalt Sanna og Sainey. Men jenter kan også få navnet Sainey. Det er mye de samme navnene som blir brukt og det er ikke så mange forskjellige etternavn heller. Det er derfor mange, mange med samme navn i Gambia.

Fødselsdato på barna kan vi aldri stole fullt og helt på. Når barnet begynner på førskole blir det ført inn med en ca dato for fødselsdag. Når de så går over i barneskolen får de en ny ca-dato for fødselsdag. Vi har nå begynt å registrere barnet med både morens og farens etternavn, samt at de må vise fødselspapirer ved registrering. Fødselsdato er lite viktig i Gambia og de fleste vet ikke at de har bursdag. Ungdommen kan ofte ikke svare på når de er født og de eldre har absolutt ingen anelse på hvor gamle de er. Alder spiller ikke så stor rolle i Gambia.